LONDON

I slutten av januar gikk den årlige turen til London, med meg og venninne Tove. Dette er 29 året vi reiser, og stort sett går vi på teater to ganger om dagen, de dagene det er matineer. Det blir færre av dem etterhvert, og det blir da visst færre teaterstykker også, for denne gangen var det nesten BARE musicals, og mange av dem så vi jo for rimelig mange år siden, da de var unge og friske, for å si det sånn. Hotellet vi valgte denne gangen hadde vi vært på en gang før, denne gangen het det Hotel Royal Trafalgar! Skiftet navn siden sist hadde det.
Vi handler også, men det er heller ikke som det var en gang i verden, når vi holdt på helt til matineen og stormet avsted med hauger med poser. Den tiden er også forbi. Handlingen var mer intens den gangen våre barn var små og prisene i England likeså. Nå er det omtrent som hjemme!
Følgende stykker fikk vi altså sett denne gangen: Vi begynte med "Zorro", som gikk rett borti gata fra hotellet vårt. Det var et morsomt stykke. Flotte kulisser, bra musikk, flotte dansere - de hadde 4 flamencodansere som virkelig kunne kunsten. Skikkelig morsomt hele veien.
Så fikk vi med oss "Piaf" om Edith Piafs liv og levnet. Man kunne ikke si at hun levet et godt og sunt og lykkelig liv nei. Hovedrollen var nifs lik og sang utrolig bra. Vi var veldig fornøyd. Dette var en matinee. Kveldsforestillingen var "Avenue Q", en "annerledes" musical som hadde fått priser og jeg vet ikke hva. De som sang og spilte teater hadde hånddukker, så de spilte dem lissom. Slitsomt var bare fornavnet. Og det vi fant ut, vi var garantert IKKE målgruppen.
"Carousel" er gammel og god, Rodgers og Hammerstein. To av sangene var i alle fall veldig kjente, "If I loved you" og "you'll never walk alone". Kjempesørgelig til slutt! Men skjønn musikk.
"A Midsummer Night's Dream", gammel story, ny innpakning. Her var det moderne tider, med alle som pleide å være med, her var Oberon og Titania, Bottom og alle skuespillerne og alle de andre. Definitivt en annen slags forestilling, lang og slitsom syntes jeg. Særlig fordi hele bakgrunnen var speil, så det ble litt forrvirrende for en gammel dame. Men dette var IKKE en musical!
"La Cage aux Folles" var kjempemorsom. Graham Norton, en kjendis i London i alle fall, spilte "mammaen", og han var helt utrolig bra. Vi koste oss på denne forestillingen, det var tydelig at de som spilte også hadde det gøy.
"Sunset Boulevard", ikke en av Lloyd Webbers beste, men det var et par av musikkstykkene som var bra. En enkel oppsetning på et mindre teater så da var det nokså annerledes enn vi husket fra år tilbake, da vi så den på en kjempescene.
Opera fikk vi med også. "Tryllefløyten" på ENO, English National Opera som tilhører den mindre dyre kategori i London. Vi fikk den også til halv pris, så det var vi veldig fornøyd med. Flott oppsetning, sunget på engelsk og skikkelig bra. Nattens dronning var virkelig fin.
"Oliver" har jeg sett mange ganger. Denne gangen ble Fagin spilt og sunget av Rowan Atkinson (Blackadder og Mr. Bean) og han var akkurat så skurkete som han skulle være! Oliver selv var litt fargeløs, men det ble tatt igjen av han som spilte og sang "The Artful Dodger", han var helt fantastisk. Alle ungene var sånn mellom 10 og 13 år og alternerte i rollene. Morsomt å se den igjen.
Og så den eneste musicalen vi betalte full pris for, "Wicked", om hva som hendte den grønne heksa fra "Trollmannen fra Oz" og hvordan hun var blitt som hun ble! Musikken var i grunnen veldig forglemmelig, en melodi var ganske bra. Men ikke så fin som vi hadde håpet. Men sånn var det. Så, ukens teaterforestillinger.
Vi handler alltid billetter på TKTS på Leicester Square. Halv pris på billettene pluss £ 2.50 pr. billett. Og billettene i London er ikke akkurat på billigsalg.
Så det var London-turen i år, og nå kan jeg vel snart begynne å tenke på London-tur neste januar igjen, når vi har 30-års jubileum!